MahalamAleichem

Deporteringen

2009-08-20T16:32:00.000-07:00

Dagen startet fint.

Jeg traff min venninne Stephanie til lunsj, og snakket lenge om planer for resten av året her i Melbourne. Følelsen av frihet og tanken på fine fremtidsplaner varmet mitt ellers så sorte hjerte.

Kun en time senere var alt snudd på hodet. Jeg skulle bare ta en liten telefon til australske myndigheter for å spørre om jeg måtte si opp studentvisumet mitt før jeg kunne søke om arbeidsvisum. "You need to leave the country to be able to apply for a visa". SJOKK

Først tenkte jeg at jeg kunne reise til New Zealand et par uker, eller besøke Caras venner i Tokyo, eller finne Mads og Lars i Asia et par uker for så å søke om visum der. Men så slo det meg at jeg faktisk ikke har noen jobb her, og at det faktisk bare er tull å reise rundt for å søke om visum og komme tilbake hit hvor jeg da ikke har noen jobb, eller leilighet eller noe som helst.

SÅ, jeg bestemte meg for å bli her tre uker til, for så å vende nesa mot Paris, og min favorittperson i hele denne verden, Maja Bro Corneliussen, som jeg sånn ca. elsker over alt på jord. Så ja, 9.september vil Singapore Airlines frakte meg til min sjelefrende, og det gleder jeg meg ustanselig mye til.

Imellomtiden skal jeg prøve å gjøre det beste ut av de siste tre ukene (aka. rocke på), så skal prøve å ta med kameraet mitt ut og forevige øyeblikkene, men kan dog ikke love at jeg gjør det. Jeg er veldig dårlig til å huske å ta bilder når jeg er ute.

Hvor lenge jeg blir i Paris er uvisst, men uansett så sees vi alle (bortsett fra Lars og Mads, da) om ikke alt for lenge (relativt sett).

Det var siste nytt fra Melbourne. Over

I QUIT UNI 2DAY

2009-08-18T23:17:00.000-07:00

FREAK OUT!

Dette var dagen da jeg endelig skulle begynne gjoere noe paa skolen. Jeg skulle levere et essay i morgen. Planen var aa staa opp tidlig og reise til biblioteket aa gjoere saa. Men saa forsov jeg meg saa meget, ogsa brukte jeg og roomien min lang tid paa aa finne ut hvorfor internettet var aa tregt, for saa aa oppdage at det var fordi vi hadde gaatt over grensa vaar fordi jeg har Skypet saa mye med Siri <3 Naar jeg endelig kom til byen endte jeg opp med aa shoppe istedet for aa reise til biblioteket (leter etter noen hoeye koksgraa sokker som gaar til laaret). Da jeg endelig kom til biblioteket ble jeg bare sittende og soeke paa internettet etter konsekvenser og muligheter dersom jeg sluttet paa skolen.

Det viste seg at jeg kan faa skolepengene mine refundert, faa et working holiday-visum og jobbe resten av tiden istedet for aa gaa paa den mongloide skolen og ta de teite fagene jeg ikke har bruk for i min grad engang! SAA DET GJORDE JEG. WOOOHO. Jeg reiste sporenstreks til universitetet mitt og sluttet alle fagene mine og krevde pengene mine tilbake.

Saa naa er jeg en lasaron i fremmed land. Arbeidsloes og visumloes. Vel, det skal ordnes i loepet av neste uke.

Men dette betyr da at jeg nesten ikke har noe annet valg enn aa komme hjem til Noreg til jul og fortsette paa graden min der hjemme. Saa, ja. Vi sees i januar, alle smaa barn. Og det skal nok sikkert bli fint.

Det er en lettelse aa vite at jeg naa kan tilbringe resten av tiden her i Melbourne uten aa ofre referanser eller boeker en eneste tanke. Woooho. Livin la vida loca. FERIE

Saa naa faar bare tiden vise om jeg blir deprimert av all fritiden (sannsynligvis)

hugs'nkisses

Mahalaaaa <3

This just in...

2009-08-17T02:47:00.000-07:00

Som vi alle vet ble Gayur Dagur nylig arrangert på Island. Små, vakre homomenn fra alle verdens hjørner vrimlet sammen for å nyte disse elskverdige dager sammen i en os av kjærlighet, god motesans, mangel på motesans, alkohol, rohypnol, HIV og god musikk. Blandt dem vokalisten i Sigur Ros (med sånn greie over o'en) og min favoritthomo i hele verden, Trond Erik Geyr Olsen.

Sikre kilder skal ha det til at Gud ville det slik at disse to skrullenes veier skulle møtes. Og da Gud alltid får sin vilje oppfylt, skjedde nettopp dette. Det skal angivelig ha blitt skålt i både øl, vin og champagne før turen bar til et mer privat lokale, der festen fortsatte i mer intime omgivelser. Og snakker om intimt så skal det angivelig også ha blitt relativt hett mellom de to unge menn i de sene nattetimer. Og ja, du forstår det rett: TROND ERIK OLSEN SEXET VOKALISTEN I SIGUR ROS!!

(Og det er han så stolt av at han tvinger meg til å skrive det overalt. Men det har jeg ingenting i mot, fordi jeg er en sucker for kjendissex, spesielt hvis det involverer sextapes på avveie eller mine nærmeste venner)

Til dere som synes det er moralsk forkastelig å avløre slike intime ting offentlig: HE HE. Saklig.

SNUGGIE, the blanket with sleeves

2009-08-17T00:54:00.001-07:00

Som dere alle vet har jeg en enorm forkjærlighet for TV-shopaktige reklamer, og da spesielt den amerikanske typen. Store følelser ble satt i sving da jeg oppdaget at australierne ikke er stort snauere enn amerikanerne når det kommer til cheesy reklamer for sine totalt unødvendige produkter. Strutser som vasker klær, svamper som aldri blir våte og egg&bacon i en tortillalefse er bare begynnelsen.

Da jeg var i Miami tidligere i år kom jeg over en reklame for Snuggie, teppet med armer, og ble fullstendig bergtatt. Desverre kunne jeg aldri komme på hva det het, slik at jeg bare kunne gjenfortelle historien om denne fantastiske reklamen fritt etter hukommelsen. Jeg ble dermed henrykt da jeg forleden dag fikk et fantastisk gjensyn med Snuggie, the blanket with sleeves. Så for alle dere som synes det er tungvindt å ta på dere en genser, et strev å fikle armene ut av teppet for å ta telefonen, og som liker å se ut som du tilhører en absurd semi-KKK teppekult for å holde deg varm, prøv en SNUGGIE da veeeeeeel:

http://www.youtube.com/watch?v=7AzecF7UaMg

Get ready 2 B Boysvoiced

2009-08-14T20:29:00.000-07:00

Torsdag kveld var jeg på en konsert i byen med dette bandet: http://www.myspace.com/citycalmdownmusic. De er venner av venner av meg. Og de var dritfete live. Og fete karer var de også.

Det var helt sykt mange heite karer på det stedet. Det viser seg at det er her de heite kara i Melbourne gjemmer seg. Flaks at jeg oppdaget det.

Vodka. Soda. Lime. ---> SkrekkoSara inntar scenen.

Vi hang der en stund før vi dro videre til et annet utested hvor vi rocka på hele natta. Eller. Det vil si, jeg rocka på hele natta. Alle vennene mine forlot meg ved et eller annet tidspunkt. Men heldigvis vet jeg å finne meg nye. Jeg traff en australier som hadde sett Get ready to be Boysvoiced og kunne alle sangene! Jeg skrek av glede i sikkert ti minutter. Det er helt ufattelig. Han hadde ingen tilknytning til Norge whatsoever, men den filmen hadde han sett. Utrolig.

Jeg skulle egentlig reise på teater med noen i dramaklassen min i går, men det forsov jeg meg til. Det irriterer meg litt nå, for jeg hadde virkelig lyst til å se det stykket. ARGH.

Blablabla. Sliten. I kveld skal jeg på en fest i Fitzroy, og så skal Celeste og jeg reise til en kjempesøt bar hvor jeg en gang observerte verdens vakreste mann. Jeg kaller ham Adam. Slik Gud kalte sin skapelse Adam.

Jeg tok noen bilder i går. Eller noen andre tok bilder med mitt kamera er vel mer korrekt å si. Men her er de.

When in Sydney...

2009-08-11T20:32:00.000-07:00

Nytt innlegg er på plass. Alle hjerter gleder seg.

Siden sist har jeg drukket for mye, brukt for mye penger, vært for overfladisk og lest for lite. Alt er ved det normale med andre ord. (Nå trodde jeg et sekund her at en hest kom inn på biblioteket, men så var det bare en dame med bråkete sko og sennepsbrun jakke)

I helgen var jeg i Sydney. Det tok av. Jeg var på forhånd noe usikker på dette oppholdet, da Cara (som er min babeish babete venninne i Sydney som jeg traff i Paris i oktober i fjor) angivelig skulle være svært humørsyk ( i følge den svært så humørsyke Nathan). Men Nathan tok feil. Igjen.

Cara + Sara = ba-baaa, og Sydney bare ba-bah, watch out, og alle bare WOOOHO. Alle de heite kara (som definitivt ikke befinner seg her i Melbourne. Damn it) viser seg å samles i Sydney. For en by! Skjønner ikke hvor Melbourne har fått ryktet sitt som hip og alternativ fra. Sydney er bra-hipster-hovedstad nummer en.

Hele helgen så jeg bare et par hornbriller, og de var selvsagt på en.... (hold dere fast) SVENSKE. Jeg satt lenge og snakket med denne svensken, og det var overraskende deilig å snakke litt norsk igjen, selv om jeg bare har vært fanget i det engelske univers i halvannen måned. Mot slutten av samtalen overbeviste jeg den stakkars svenske jævelen om aldri å ta på seg sine hornbriller igjen. Og jeg tror det hadde gjennomslag.

Jeg glemte stort sett å ta bilder. Beklager. Men jeg har noen, så de skal jeg poste.

Korrekt. Det er en pommes-frites automat.
EEEEEEEEEEEEWWWWWWWWWWW!!!

Nå sitter jeg på biblioteket. Jeg er sulten som f. Planen var å komme hit tidlig i dag morges og lese hele dagen. Nå er klokka to. Jeg kom hit for en time siden fordi jeg brukte hele morgenen på å se på The Wire. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle begynne se på den serien. Men vips så hadde romkameratene mine den å DVD, de jævlene, og nå er jeg hooked. Bare to år etter alle andre. Det er en skam.

Jeg vil ha nuddelsuppe. Jeg tror jeg går ut og skaffer det. Det er det fine med Melb. Det er så mange asiatere her at det er en thairestaruant på hvert gatehjørne. Og satans billig er det også. Fuck you, Nam-Fah og din 100-kroners drittsuppe! (men gud som jeg savner deg)

JEG SAVNER DERE ALLE. Og tenker på dere, og mimrer, og sipper, og smiler og humrer. Borte bra, men hjemme er alltid best (med andre ord: dere er best. hihi. fnis)

To trikketurer, to seksuelle trakasseringer

2009-07-23T01:21:00.000-07:00

Jeg har blitt verbalt og fysisk antastet en rekke ganger siden jeg kom ned hit, men jeg har latt det fare. Men denne gangen føler jeg at det er verdt å nevne.

Tirsdag hadde jeg, Nathan og Zac vært og spist lunsj/vindusshoppet i byen da jeg skulle ta trikken ende hjem for å hente morgendagens klær og legge nok et lag sminke på det allerede oversminkede ansiktet mitt. Jeg hadde akkurat satt meg ned på setet da en eldre mann med en pelshatt på hodet pesende entrer trikken. Litt ustødig stabler han seg inn og lar blikket vandre granskende rundt i vognen før han hviler de rødsprengte svineøynene sine på meg og gliser så de råtne tennene hans kommer til syne. Bestemt nærmer han seg mitt sete og slenger seg ned med et stønn. Hans venstre hånd hadde ingen problemer med å finne veien til låret mitt, og han var ikke skamfull over å gi meg et lengere foredrag rundt temaene "Don't play with peoples lives" og "You are the worlds greatest person". Jeg sa meg enig i dette, og etter et kvarter med hele trikkens oppmerksomhet rettet mot meg og denne fylliken (som gjerne ville vise meg de råtne, svarte tærne sine ved en rekke anledninger) fikk jeg endelig fri da stoppet mitt omsider dukket opp, tenkte jeg at dette fikk være nok galskap for i dag.

Så feil kan man ta

Omlag en time senere satte jeg meg på trikken igjen som en del av min rute mot Glen Iris, som altså er nabolaget til mine kjære venner. Der satt jeg i ro og mak og ante fred og ingen fare, da en skallet mann i sine tidlige 30-år inntar trikken i andre enden av vognen. Jeg la ikke spesielt merke til ham før han satte igang med en voldsom uling fra setet sitt. Det tok meg en stund å forstå at denne ulingen var et forsøk på å kommunisere med meg, som satt omlag 15 meter unna. Høflig som jeg er kunne jeg ikke annet enn å respondere på denne svært pinlige tilnærmingen, noe som resulterte i en forferdelig høylytt ropesamtale på tvers av vognen. Nok en gang hadde jeg gleden av å være i sentrum for omlag 50 passasjerers oppmerksomhet, men denne gangen var det desto pinligere, da samtalen kun dreide seg om min blendende skjønnhet (ja, ingen av oss er vel overrasket over at det er et tema som stadig kommer opp. Det er fullstendig unngåelig med et slikt ytre).

Trygt fremme i Nathans hus i Glen Iris var tiden inne for å nyte en herlig skål Sultana brans med vann og en Vodka/Tonic før turen bar til en eller annen lokal bar hvor vi traff Zac og hans venner. De var hyggelige og søte. Og hun ene går i klassen min! Hvilken tilfeldighet. Håper hun er kul på ordentlig, for alle de andre medstudentene jeg har møtt hittil (untatt kriminologigutta) har vært uutholdelig slitsomme og irriterende. 18 år gamle fnisegrusomheter med et veldig fokus på at de ikke gidder å prøve å få bra karakterer, men bare vil bli ferdig med denne graden og stikke ut og jobbe. SKREKKENS. Ja, jenta mi. Med en bachelorgrad i samfunnsfag med elendige karakterer er det bare å stikke ut på jobbmarkedet og velge og vrake i fantastiske jobber. Se til helvete å voks opp, eller stikk og jobb på Pizza Hut. Please!

Ellers er alt fint. I morgen skal jeg stå opp tidlig og bruke hele dagen på å SHOPPE. YAAAY!

MItt første møte med LEGEVAKTEN

2009-07-17T18:29:00.000-07:00

Deres kjære Mahala har de siste dager vært nede med alvorlig sykdom. Kramper i rygg og indre organer, hodepinen fra helvete og smerter i brystregionen har tvunget meg til en passiv tilværelse dominert av søvn, GRÅT og paracet. Men så tapper er hun at legebesøk var unødvendig, ja hun dro tilogmed ut på byen for å møte sine kjære venner Brodie og Gillian (med følge )som hadde kommet hele veien fra Oslo/Sydney for å rocke Melbourne litt. Det var koselig, men vondt. Så hun taxifiserte seg hjem. På slaget syv neste morgen (altså i går) eskorterte den snille romvenninen hennes henne til legevakten for diagnose og brett på brett med herlige medisiner og sterke smertestillende. HURRA! Så nå er livet fint igjen.

Så i går var Zac og jeg vietnamesiske nudler fra en suppe som aldri ville ta slutt. Man bare spiste og spiste, men det ble aldri mindre. Så vi ga opp og stakk på Salvador Dali utstillingen som er i byen. Men da vi hadde brukt så lang tid på nudlene kom vi 30 min før stengetid, men vi fikk lov å komme tilbake en annen dag også. Yey!

(Btw. Jeg har fått en ny venn (muligens to. Hun har en homsevenn som jeg også traff. Men han kvalifiserer ikke som Trond-Erik erstatning, så jeg vet ikke om jeg gidder kaste bort tiden min på ham), men jeg er litt tvilsom til henne. Hun er oppe til vurdering. Vil ikke si mer enn dette foreløpig)

DERE HAR NÅ FÅTT BILDER AV TRYNENE DERES OPP PÅ VEGGEN MIN. Vil du vite om du er med? Send kodeord etterfulgt av i kommentatorfeltet.

Enda en venn

2009-07-11T19:38:00.001-07:00

I dag tok jeg toget den 1-minutt lange veien til Kensington for å spise frokost med min nye venn Christian. Ikke overraskende, siden han er en venn av de fantastiske Ed og El, viste han seg å være en svært hyggelig og morsom fyr. Han er attpåtil motefotograf, noe som selvsagt gir ham pluss i margen. En bra morgen med andre ord. Jeg er nå oppe i tre venner. Go me

Tre betraktninger om Australia:

- Australiere er helt sykt rasistiske. Oh my lord. Stakkars aboriginere. Det er ikke deres feil at staten er så fucked up at de gir dem dobbel trygd som kompenasjon for uretten deres tipp-tipp-tipp-tipp oldefedre ble utsatt for for tre hundre år tilbake. Intet mysterium at de foretrekker å læxe rundt hele dagen og drikke og voldta (ikke mine ord)

- Jeg HATER 'how are you'-frasen. Alltid gjort, kommer alltid til å gjøre. Skrekk og gru, så grusom den er. Den føles faktisk enda verre her enn i USA. I USA er det åpenbart at de egenltig ikke vil høre noe svar, mens her er det litt mer usikkert. Jeg prøver derfor en taktikk nå der jeg er superrask til å spørre først, slik at den andre personen legger an tonen. Dersom personen svarer "Fine, thanks" kjører jeg samme stil tilbake dersom spørsmålet skulle komme i retur, og dersom han/hun utdyper i det lange og det brede vil jeg gjøre ligeså. Smart, ja? Vet

- Svenskene vil australierne vondt. Jeg har ennå ikke funnet ut hva grunnen til dette er. Sannsynligvis en gammel feide. Det må være en grunn til at de nekter å åpne H&M her. Jeg vil komme til bunns i dette. Stay tuned.

Kapittel 7: VENNEN

2009-07-10T23:05:00.000-07:00

Hurra hurra hurra! Jeg har fått en ny venn. En sykt kul, lættis venn også. Så gode venner ble vi at jeg angivelig er hans nye bestevenn, og jeg tror ham.

I går ble fredagskvelden reddet av gonggongen da Nathan inviterte meg ut til en hipsterklubb kalt Sorry, Grandma! (Et sted der ideen er at man skal gjøre ting som ville gitt bestemoren din frysninger, vil jeg tro). Stedet var fett nok det, men tidvis veldig preget av 2007-hipsterstyle. Mye hornbriller uten styrke ute og gikk (tilogmed med fargede kanter. GRØSS!) Men det var et par goodlookin people der også, så det var alt i alt et bra sted.

Min nye venn går under navnet Zac og er en venn av Nathan. Da sistnevnte slimål er et svin som liker å forsvinne for å flørte med mannlige dørvakter og skinnjakkebekledde herremenn i baren, fant jeg og Zac ut at vi var svært glade for at den andre var del av dette selskapet, da det ellers ville blitt en ganske stusslig kveld med mye alenetid. Vi hadde det sykt lættis og danset krabbedansen all night long. (Det er en reell dans uten kroppskontakt overhode, ikke en obskur sexreferanse. JEG LOVER, JOHAN)

Vel, i kveld får jeg forhåpentligvis minst enda en ny venn på denne festen, og i morgen skal jeg på kino med den nye vennen min, og noen kamerater av ham også tror jeg, så kanskje jeg får enda flere venner! WOOOHO. Venner! Ensomheten tar slutt. Jeg lever igjen!

PS! En BigMac-meny koster bare 35 kroner her. Og det ligger en rett ned i gata. Jeg kommer til å bli FEIT. Promise you'll love me no matter what. Plis

Kapittel 6: Invitasjonen

2009-07-09T06:03:00.000-07:00

Lørdagskvelden er herved reddet. Jeg er blitt invitert på en fest av El og Eds kamerat Christian. Takk gud. Ikke bare får jeg en mulighet til å bruke klærne jeg har kastet bort de siste dagene på å kjøpe inn, men jeg ser også en mulighet til å skaffe meg en venn eller to! Woho. Når det gjelder denne unge herremannen jeg skal reise dit med vet jeg ikke stort annet om ham enn at han ser veldig høy, kul og hyggelig ut. Heldigvis er dette tre av mine preferanser når det kommer til mennesker, så dersom han innfrir så kan dette bli bra.

I går rocket jeg Flemington litt med mine romkamerater og deres venner. Josh (min roomie) fylte 30 år, og da kan man ikke annet enn å.... male byen rød (Ja, jeg gjorde det. Jeg brukte det heslige utrykket. Sorry). Det var en lettelse å våkne opp fyllesyk første gang i Melb. "It's gonna be aaaalrite. Everythin's gonna be aaaalrite" tenkte jeg og smilte. (Ja, har selvsagt begynt å tenke på engelsk)

Beklager mangelen på bilder, men som sagt (eller muligens bare tenkt), så er jeg ikke klar for å fremstille meg selv som en knipsende turistfreak ennå. Jeg må vente til jeg har kommet inn i kjernen før det er OK. Inntil da får dere kose dere med dette bildet jeg tok fra leiligheten min. Melbourne skyline, presented to you by me:

Asiasjokket

2009-07-07T02:33:00.000-07:00

Første skoledag. Tok meg to fuckings timer å komme til skolen (noen stygge kids med ustelt hår og fæle klær holdt dørene åpne så toget stanset)

Skulle velge fag. Valgte helt sykt random fag jeg ikke har bruk for i det hele tatt. Blandt annet noe som het Contemporary Television. LOL. Men det har undervisning på fredags ettermiddag, så det skal jeg bytte bort ass.

JEG ER DEN ENESTE IKKE-ASIATISKE INTERNASJONALE STUDENTEN PÅ HELE FAKULTETET (tror jeg). Hele dagen så jeg ikke en eneste ikke-asiatisk person som ikke var en ansatt. Jeg følte meg sykt outkast. Snakket med noen fnisete asiatiske jenter. Jeg følte meg beundret. Det likte jeg (PK-versjon: Det var jeg svært ukomfortabel med)

De jeg bor hos =veldig hyggelige. Byen =Fantastisk atmosfære. Shoppingen = Alt for bra. Send meg mengder av cash, please.

Men jeg er bortimot venneløs foreløbig og det er sykt kjedelig etter klokken 17. En venn har jeg. Denne vennen ditchet meg på lørdag til fordel for å ende på legevakten med ødelagt finger etter å ha knust en rute i sitt eget hus. Jeg var sur. Vurderte nesten å reise ut alene, men fant ut at jeg ikke hadde nådd det punktet ennå og dro hjem og sov 18 timer istedet.

Innen en uke (kanskje to) skal jeg ha mange venner. Jeg lover dere. Og da skal jeg ta masse bilder av dem og poste her istedet for tekst. Åh, det skal bli fint. Venneeeeer. Vennneeeeeeer!!!

Welcome2Melbourne, Mahala!

2009-07-02T16:57:00.000-07:00

Thanks mate!

Oh yes. Etter to døgn på fly og flyplass er jeg endelig fremme i min nye hjemby. Men tro ikke at to dager på reisefot fører meg rett til sengs så straks jeg er fremme. Da jeg ankom hotellet i syvtiden i dag morges fikk jeg beskjed om at rommet mitt ikke ville være klart på et utall timer. Det var fremdeles mørkt da jeg trasket rådvill og nysgjerrig ut i Melbournes gater. 15 minutter senere hadde jeg gått meg fullstendig vill. MEN jeg hadde funnet leiligheten min på veien, og en gigantisk butikk som selger keramikkkenguruer og -griser. Hurra!

Jeg har nå heldigvis fått låne et hotellrom frem til mitt eget er klart slik at jeg kan se på TV og læxe litt etter reisen. Men skal helst ikke bruke noen andre fasiliteter, og nå holder jeg på å tisse på meg. Fy faen. Jaja, etter 30 timer med vindusplass er blæra mi vant til å holde seg. Det er iskaldt her. IS-fuckings-KALDT. Gi meg rommet mitt! Jeg vil bade.

Tatt to kjedelige bilder. Jeg kom ikke på at jeg hadde med meg kameraet før jeg var nesten tilbake til hotellet, og da det er omringet av kjedelige veier på alle kanter var dette det mest interessante å spotte. Skjønner ikke helt hvorfor, men jeg poster dem likevel, bare som bevis på at jeg er her (og mannen som pumpet vann fra de slukene (?) som er i veien var jo kjempesøt da)

JEG FORLATER DERE

2009-06-28T14:10:00.000-07:00

Jeg flytter visst til Melbourne på onsdag. Tidsforskjellen er uoverkommelig. Derfor har jeg opprettet denne bloggen slik at dere kan følge med på livet mitt likevel (Facebook er simpelten ikke nok). Blogg er ikke bare for hipstere, strebere, tapere, attentionwhores (check) og andre nek. Nei, 2009 er året da alt ble snudd på hodet; Det ble plutselig kult å være MJ-fan igjen (jeg ler av dere trygdetapere som lo av meg på ungdomskolen når dere nå sender meg invitasjoner til minnegrupper og oppdaterer de tarvelige statusene deres. Bare så dere vet det), sokker ble flyttet fra not til hot og blogg ble for mannen i gata/utenlandsstudenten i Melbourne.

Skal man ta tidligere mønstre i betraktning er det fare for at innleggstallet på denne bloggen vil bli relativt lavt, men jeg starter svært ambisiøst med store mål for øyet, og håper derfor at dere er like optimistiske. Hva leserantall angår satser jeg på en målgruppe på rundt seks personer. Consider yourself one of them.

Hvor er Melbourne egentlig a??! spør kanskje du. Jo, det skulle jeg vist deg hadde det ikke vært for at Tore Strømøy hadde plassert seg så sykt ustrategisk på dette bildet: